Talegjenkjenning ble et nytt og fantastisk kapittel

Elisabeth Hammer fryktet at muskelplagene skulle koste henne jobben som forfatter. Så oppdaget hun talegjenkjenning og er i dag mer produktiv en noensinne.

For tre år siden hadde Hammer så store plager i fingre, skuldre og nakke, at hun fryktet at skrivekarrieren var over. «På dagtid jobber jeg som jurist i statsforvaltningen. Også her blir det mye skriving. Men muskelplagene ble etter hvert så store at jeg vurderte å slutte som forfatter. Det var en skummel tanke – å ikke være i stand til å skrive ville vært et fryktelig savn,» sier Hammer.

Heldigvis oppdaget hun talegjenkjenning, og i dag kjører hun på som aldri før. Bokstavelig talt. Nå kan et kapittel som utspiller seg på et gods på 1800-tallet bli til mens hun cruiser i 90 kilometer i timen på E18. 

«I serieroman-bransjen regnes 2000 ord som et dagsverk. Dette får jeg nå ofte unna i bilen på vei til og fra jobb. På 20 minutter én vei dikterer jeg gjerne ett kapittel, så ett til i bilen på vei hjem. Jeg snakker inn et grovutkast, en slags grovstamme. Når dette er gjort, går jeg inn og justerer. Summa summarum er jeg mye mer effektiv enn da jeg skrev for hånd,» forteller Hammer.

I begynnelsen var hun litt redd for at kvaliteten skulle gå ned, men hun har kun fått positive tilbakemeldinger etter at hun begynte å benytte talegjenkjenning. Både fra redaktøren og leserne. Dessuten gjør selve arbeidsmetoden til at hun kommer raskere og enklere inn i et kreativt fortellermodus.

 «Jeg kan skrive med øynene igjen, drømme meg bort og lett komme i sonen,» forteller Hammer. «Jeg jobber også mens jeg soler meg, ligger i badekaret, eller bare tusler rundt på stuegulvet. For kommer jeg først inn i bobla, da kommer det mye. Det er deilig å kunne være kreativ og fri, å bare la ordene og historien flyte.»

 Hammer skriver historiske romaner, og handlingen i hennes nyeste serie «Frostrose» er lagt til sent 1800-tall. Mange av ordene hun bruker er ikke i ordboka, og noen er vanskeligere enn andre å kjenne igjen for dikterinsverktøyet. Dette løses med enkle justeringer.

 «For eksempel Laurvig, som Larvik het i gamle dager, var litt vrient å plukke opp i begynnelsen. Så jeg har måttet legge inn en del varianter som dette. Men når det først er unnagjort, går det veldig greit,» sier Hammer.

Hammer forteller at det har vært veldig lite trøbbel med verktøyet.  

«Egentlig synes jeg det er litt rart at ikke flere forfattere har kastet seg på denne måten å skrive på, for det går veldig effektivt og smidig. De få gangene jeg har lurt på noe, har jeg tatt kontakt med Omilon – så har jeg fått svar med en gang.  Jeg er ikke spesielt teknisk av meg, men alt rusler og går som det skal – ja, det har vært helt toppers!» avslutter Hammer.

 

 

Omilon logotype

Lurer du på om talegjenkjenning er noe for deg? Da inviterer vi deg til å teste gratis i 30 dager!

 «Jeg kan skrive med øynene igjen, drømme meg bort og lett komme i sonen,» forteller Hammer. «Jeg jobber også mens jeg soler meg, ligger i badekaret, eller bare tusler rundt på stuegulvet. For kommer jeg først inn i bobla, da kommer det mye. Det er deilig å kunne være kreativ og fri, å bare la ordene og historien flyte.»

Vi benytter oss av Informasjonskapsler (cookies) for å kunne gi deg en god opplevelse når du besøker vår nettside. Informasjonskapsler brukes også for webstatistikk og for å kunne gjøre forbedringer på vår nettside. Du kan velge å godkjenne at vi bruker informasjonskapsler ved å klikke på "aksepter"